Omsorg som trygd

Jeg har en tendens til se p folk rundt omkring meg, hvilket jeg har blitt flinkere til etter jeg startet p en skole nedi byen hvilket tvinger meg til ta mer lokal transport fylt med mennesker hver bidige dag. Tross sigarettryken som ligger som et teppe over hver jvla holdeplass og morgennden som oser fra mange av medpassasjerene, er dette p en mte positivt. N refererer ikke egentlig til miljet, men det faktum at se mer p andre hindrer meg i se for mye p meg selv. For jo lengre man gransker, jo styggere blir resultatet.

Vi tenker ofte at det er oss selv som har det verst av alle nr vi frst fr det riktig ille. Det er liksom ''jeg som fler mest smerte og som er mest uheldig''. Hver enkelte persjon jeg str sammen med p toget har sine egne historier, historier som fullt mulig inneholder mer frustrasjon og lidelse enn mine egne, men de er stille om det. De bare str der og smiler hflig n og da, med de samme tennene som har smakt blod flere ganger fr.

Det er ikke alle som riktig forstr dette. Det er vel den viktigste grunnen til at folk kutter seg og til at folk ender opp med lage tragiske videoer om sine livsshistorier og 10 statuser i timen som beskriver hvor jvlig man har det. Omsorg viser seg ha blitt noe man ikke fr med mindre man har mast seg til det, enda alle trenger det.



- Holder du alt inne?

Vil du vre den frste til kommentere?

Skriv en ny kommentar

hits